Østfold blir til
Dette stoffet er hentet fra boka: Fjella i Indre Østfold og www.wikipedia.org
Etter istiden
Havet stod 200 meter høyere enn idag ved istidens slutt for ca 10.000 år siden. Det betyr at omtrent hele Østfold lå under vann. Etter hvert begynte landet å stige, og for ca 9.500 år siden regnes det at vannkanten fulgte en ca 160 meters høyde over havflaten idag. Det betyr at Trømborg Fjella var den største delen av Østfold som raget over havflaten - Fjelløya.
På denne tiden kom de første menneskene - pionermenneskene til Østfold - Fjelløya. De kom med båter fra kontinentet sør i Europa. Det var ikke mange av dem - kanskje 200-500 stykker som fartet rundt norske kysten. Dette var fredelige mennesker som livnærte seg av fiske og jakt. Matsanking og religion var en integrert del av hverdagens aktiviteter. Det var spesielt reinsdyret som var interessant. Dette hadde forsvunnet fra Europa, som ble skogbevokst, men trivdes godt på den bare fjelløya.
Disse jegerene og sankerene tilhørte den såkalte Ahrensburg-kulturen. Det er funnet en del spor etter disse i Trømborg fjella. Blant annet på Høgenippen (Østfolds eldste boplass) ved Slora i Budalsgrenna, og ved Linnekleppen.
Torkildsrudåsen er ca. 201 meter høy og stakk opp av havet på denne tiden, siden høyeste punkt på Høgenippen er 191 meter. Guldbergåsen ligger på ca. 80 meter og Nordeng ca. 50 meter over dagens havoverflate. Bildet nedenfor viser hvordan dette kan ha sett ut for 9500 år siden. Det er ikke usannsynlig at noen av disse steinaldermenneskene iallefall var innom Torkelsrudåsen på den tiden. ("Det er jo så populært å gå tur der")
"Torkelsrudåsen-øya" stikker opp av havet for 9500 år siden.Havflaten 160 meter over dagens nivå. Kart modelering: Ola Wergeland Krog
Utviklingen
Den første tiden etter siste istid var klimaet fortsatt kjølig i Norge, men det var likevel varmt nok til at isen smeltet, og mer av landet ble bart. I perioden mellom 7 og 6 000 f.Kr. skjedde det store klimaendringer. Temperaturen steg kraftig, og gjennom eldre steinalder var den gjennomsnittlige sommertemperaturen hele 17–18 °C, mot dagens 15. Midt i yngre steinalder falt temperaturene noe, men klimaet var fortsatt gunstigere enn i dag. Det er grunn til å tro at mere av landet rundt Torkilsrudåsen begynte å bli synlig da, sannsynligvis også Nordeng.
Det første som vokste i Norge etter som isen trakk seg tilbake var alger, deretter kom mose og lav. Etter hvert som temperaturen steg kom også gress og urter, og de dannet igjen grunnlaget for at lyng og busker kunne slå rot og vokse her.
Det første treslaget som innvandret var bjørka, og så fulgte andre slag, som or, rogn, selje, furu og hassel. Selv om bjørka var først ute, så måtte den vike plassen når det ble varmere. Da tok eik, lind, ask og alm opp konkurransen, og resultatet ble ofte store eikeskoger eller tette blandingsskoger med mange slags løvtrær.Lindholen - en skog av Lind dannet seg kanskje på denne tiden.
Periode klassifisering
Steinalderen i Norge er delt i to perioder
Eldre steinalder (10 000–4000 f.Kr.)
Yngre steinalder (4000–1800 f.Kr.)
Bronsealderen i Norge er også delt i to perioder
Eldre bronsealder (1800-1100 f.Kr.)
Yngre bronsealder (1100-500 f.Kr.)
Jernalderen i Norge regnes som perioden ca. 500 f.Kr. - 1050 e.Kr. Denne er delt i flere perioder:
Eldre jernalder: 500 f.Kr. - 550 e.Kr.
Førromersk jernalder 500 f.Kr. - 0
Romersk jernalder 0 - 400 e.Kr.
Folkevandringstiden 400 - 550 e.Kr.
Yngre jernalder: 550 - 1050 e.Kr.
Merovingertiden 550 - 793 e.Kr.
Vikingtiden 793 - 1066 e.Kr.
Levemåte
I dag regnes den arkeologiske funnlokaliteten Pauler 1 i Larvik kommune som det eldste spor etter mennesker i det som i dag er Norge. Funnet er datert til 10400 år og ligger 127 m over dagens havnivå.Menneskene i eldre steinalder hadde sine hovedboplasser ved havet, gjerne ved fjorder og vassdrag som kunne føre dem lengst mulig innover i landet. De eldste hustuftene i området ved Oslofjorden er funnet ved Svinesund, og dateres til 6000-7000 f.Kr. Med disse boplassene som utgangspunkt, foretok de jaktekspedisjoner innover i skogene og opp på høyfjellet. Her oppholdt man seg i lengre eller kortere tid om høsten og vinteren for å jakte på storvilt og pelsdyr. En teori går også ut på at deler av stammen, kanskje kjernefamilier, har flyttet til innlandet for å drive jakt i vinterhalvåret. Når våren kom, flyttet de ut til kysten for igjen å delta i fellesskapet, og dra nytte av den rike mattilgangen i havet.
Utover i yngre steinalder ble man etter hvert noe mindre avhengig av havets ressurser. Hovedmengden av boplasser fantes kanskje fortsatt nær havet, men man bosatte seg nå også fast i innlandet. Herfra foretok man så ekspedisjoner både ut til havet og lenger innover i landet. En typisk boplass lå på en lettdrenert sand- eller grusslette nær vannet, med lett tilgang til skog og trevirke. Hvis plassen lå ved havet, måtte det også være ferskvann i rimelig nærhet. Stedet skulle helst være sydvendt (mot solen), og ligge mest mulig i le for nordavinden. I begynnelsen var det lite folk og mange plasser, så det var nok bare å velge og vrake mellom de beste stedene.
Under bronsealderen ble samfunnet mer organisert og lagdelt enn i steinalderen. Det vokste fram en «høvdingklasse» som hadde nære forbindelser med Sør-Skandinavia, og trolig lenger unna: Mange av motivene vi gjenkjenner fra norske og svenske helleristninger, opptrer også i Val Camonica i Brescia i Italia. Bosetningene ble mer permanente, og folk tok i bruk hest og ard. De rike skaffet seg statussymboler av bronse, bodde i langhus, og ble ofte gravlagt i gravhauger.
Før vikingtiden vet man lite eller ingenting om hvor mange mennesker som bodde i Norge. Men, man vet at mange gårder ble ryddet i perioden 300-600 e.Kr. På Sørlandet og Vestlandet ble mange av disse avfolket på 600-tallet, enten som følge av pest, matmangel eller krigerske handlinger. På 700-tallet startet en ny ekspansjonsperiode i de samme områdene. På Østlandet, i Trøndelag og Nord-Norge økte befolkningen jevnt gjennom hele perioden. Mellom år 800 og 1000 regner man med et folketall på mellom 100 000 og 300 000. Befolkningen vokser sterkt gjennom hele perioden, til tross for omfattende utvandring. Denne veksten fortsetter inn i middelalderen. Den blir fulgt av omfattende nyrydning og økende jordbruksproduksjon. De eldste spor etter fast bosetning finner vi fra tiden rundt Kristi fødsel, såkalte kretstun, der husene ligger i en ring omkring et tun. Tydelige gårdsanlegg finner vi først på 300-tallet. Bosetning i hellere ser ut til å ha tatt slutt på 600-tallet.
